Del 2 - Bryllupsmiddag

Da vi som brudepar var ferdige med å fotograferes ble vi godt mottatt i teltet av Erlend, vår FANTASTISKE toastmaster. Champagne og jordbær samt en veldig god stemning. Bildet over ble tatt like etter at vi kom inn og jeg må si at det føltes både godt og vemodig å komme inn. Det føltes godt på grunn av den gode stemningen, på grunn av at Nicolai endelig var mannen min og godt på grunn av at jeg følte meg beæret over at så mange ville feire dagen sammen med oss. Det som var litt vemodig var at jeg allerede hadde skitnet til brudekjolen min ganske kraftig. Men som jeg og mange av gjestene i løpet av dagen og kvelden ble enige om; ingen hadde vel forventet noe annet? Så brudekjolen ble så svart som min brudekjole burde være. Det var typisk meg - og det var greit!

En skål fra Nicolai's forlover Thomas mått til.

Og en felles skål med forloverene og alle gjestene. Vi var jo offesielt gifte da vi gikk ut fra "kirka", men det var noe ekstra med å komme inn etter fotograferinga til alle som hadde møtt opp. Hipphipphurra!

















Brudgommens far Ovid holdt en velkommentale og jeg syns det var veldig koselig. Jeg ble veldig imponert og rørt over alle talene vi fikk. Det var gode talere, gode taler og jeg følte at det var til oss. Hvem hadde trodd at så mange som egentlig ikke tørr dette med taler skulle mote seg opp for oss? Jeg er dere evige takknemlige.

Før vi skulle til å forsyne oss med Steffen og Sverre's deilige mat begynte gjestene å klirre i glassene. Toastmaster Erlend kunne fortelle etter det første kysset at vi var urutinerte som ikke sto på stolene våre, så hver gang det klirret i glasset etter kysset på bildet under var det bare å reise seg. Og det ble mange klirringer.

Noe av det som gjorde meg mest rørt i løpet av bryllupsdagen var brugdommens tale til bruden. Jeg hadde ikke ord da Nicolai, som normalt sett ikke er den som reiser seg for å kreve oppmerksomhet gikk bort til mikrofonen. Jeg hadde store problemer med å holde tårene tilbake, for bare det at han reiste seg sa mer enn tusen ord. Jeg elsker deg Nicolai<3

Ett kyss etter brudgommens tale var fortreffelig. Jeg var så stolt over at han hadde turt. Så stolt over at det var meg han holdt talen til. Og så stolt over at han holdt talen med en ro som bare Nicolai kan. Jeg kunne kysset ham i flere dager, men det kunne jeg jo selvfølgelig ikke. Gjestene var jo sultne.

Etter å ha fått litt mat i magen var det min tur. Eller, jeg fikk ikke så mye mat i magen. Jeg bruker normalt sett ikke å være så nervøs, men alt jeg fikk ned under middagen var en bitteliten spansk kjøttbolle med litt hvitløksdressing på og litt flatbrød. Tenk; det var bryllupsmiddagen min. Heldigvis utgjorde ikke det dagen min. Jeg ble liksom aldri sulten. Jeg levde definitivt på luft og kjærlighet den dagen.

Jeg hadde på lørdagsmorgenen bestemt meg for å kjøre talen min til Nicolai uten manus. Jeg hadde med vilje lagt igjen huskelappene i kjellerstuen til svigers - noe jeg angret på de siste minuttene før det var min tur. Jeg husket ingenting, men kjente heldigvis at nervøsiteten slapp litt da jeg bare begynte å prate. Og da kom det. Eller, noen av de nedskrevne historiene og detaljene kom. Jeg angrer ikke på at jeg kjørte talen uten manus, men jeg husker at når jeg satt meg ned igjen etter talen tenkte: hvorfor sa du ikke det med at Nicolai var den eneste som gjorde deg stum? At han var den eneste som kunne "målbinde prinsessen"?

Bildet under er fra nok en klirring i glassene. Og ullgenseren jeg har på meg hadde Mamma strikket for anledningen. Jeg måtte jo ha muligheten til å kle på meg noe om det ble kaldt. Og jeg syns den var skikkelig lekker. Perfekt faktisk.

Etter dessert var det klart for tale fra brudens forlover Åse. Jeg er så stolt av å ha en så tøff forlover. Jeg er stolt over å ha en så god venninne som Åse. Og jeg er så stolt over at hun har brukt så mye av tiden sin på meg, på oss og på dette bryllupet.

Nok en glassklirring. Jeg syns det var veldig koselig dette med klirringa og kyssinga, men jeg må si at det var faktisk ikke barebare å reise seg i stolen med høye heler og stor brudekjole.

Etter middagen holdt Stine en takk-for-maten-tale. En takk til de som hadde vært kokker og på kjøkkenet samtidig som hun håpte for alles del at alle hadde smakt på hvitløksdippen. Da måtte jeg nesten le litt, for det hadde jeg ikke tenkt på. "Gratulerer som nygift" - "Jo, tusen thaaaaaaakk" med hvitløksånde.

Tusen takk til foreldre, svigerforeldre, besteforeldre, tanter og onkler, søskenbarn, forlovere, toastmaster, venner, gudforeldre, små og store, servitører og kokker. Dere gjorde bryllupsmiddagen vår rørende, innholdrik og morsom. Og jeg vet med hundre prosent sikkerhet at både jeg og Nicolai virkelig nøt dagen. Og det er på grunn av alle dere. Vi lente oss bare tilbake slik at vi kunne nyte showet - som definitivt var det beste showet vi hadde vært på.